Magnus Carlsen fikk mye ros da han ba dommeren om å stoppe klokka i påvente av at Jan Nepomnjatsjij skulle komme til bordet j lynsjakk-VM. Og da motstanderen egentlig kom, aksepterte Magnus tilbudet om remis – selv om det kunne ha kostet han tittelen.
![]()
Mine tanker gikk tilbake til 1956, da nordmannen Ernst «Kruska» Larsen viste et internasjonalt anerkjent eksempel på fair play.Melbourne i 1956 er et av de hyggeligste OL for en norsk friidrettsentusiast. Jeg satt ved frokostbordet – det må ha vært i månedsskiftet november/desember – og kan ennå huske Halfdan Hegtuns radioreferat da han med stigende stigende entusiasme og en nesten forbauset undertone skildret Egil Danielsens berømte gullkast og verdensrekord på 85.71 m.
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!
Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.
Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men datok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"
Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøvere den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk. Da han kom hjem fra Melbourne var det syv kroner i lønningsposten Fabrikken hadde trukket ham for fraværet».
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!
Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.
Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men datok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"
Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøvere den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk. Da han kom hjem fra Melbourne var det syv kroner i lønningsposten Fabrikken hadde trukket ham for fraværet».
En av Larsens konkurrenten, Øystein Saksvik, arbeidet også ved Ranheim papirfabrikk. Det forteller litt om datidens tenkemåte at han ble ikke trukket for fravær - han var jo funksjonær. (Saksvik tok 6 NM-gull og fire sølv på langdistansene på 50-tallet).
Ernst Kruska Larsen representerer det aller beste i et olympisk motto som dessverre er devaluert til det ukjennelige: "En sunn sjel i et sunt legeme".
(Bilde NTB / SCANPIX
.jpg)
.jpg)
