Kirkerådet er ingen postkasse

Anne Lise Ådnøy ble ny biskop i Stavanger. For tredje gang på ble ikke det kirkelige avstemningsresultatet fulgt i Stavanger.. Dette vil utløse en barsk debatt. Alle grader av uenighet fra resignert skuffelse til sinne. Og samtidig: Begeistring.
Kirkerådet er ingen postkasse. Når resultatet for de tre aktuelle kandidatene er klart, kan det selvfølgelig være et sterkt votum hvis det gir en av kandidatene et klart forsprang. Men regelverket er klart: Kirkerådet står helt fritt til å velge hvem som helst av tre som kommmer best ut av avstemningen og av vurdering i bispedømmeråd og blant biskopene.
Skulle utelukkende avstemningsresultatet avgjøre, kunne Kirkerådet droppe behandling. Men ulike vurderinger skal spille inn, som for eksempel intervju-inntrykk, behov for at bispekollegiet trenger en spesiell kompetanse,  bredden i kollegiet,  Eller teologisk syn – i øyeblikket aktualisert av synet på vigsel av likekjønnede. Men når man først har en omfattende avstemning, bør den ikke hver nesten gang fravikes. Og så kan man spørre om bispeembetet kanskje heller burde være noe man søkte, og at det var på åremål. Det er spørsmål for fremtiden.

Personlig mener jeg at når den norske kirke har to syn i denne saken, må vi leve med dem begge. Og selv om Ådnøy er betraktet som mer liberal, har Gaard gitt uttrykk for holdninger som burde være helt uproblematiske – faktisk er de klart mer liberale enn Den norske kirkes praksis frem til for kort tid siden.

Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for Kirkerådets flertall i denne saken. La meg likevel prøve et tenkelig resonnement. I Kirkerådet er det et flertall av representanter for Åpen Folkekirke (8-6 er trolig et noenlunde riktig bilde av situasjonen). Da Ivar Braut for to år siden ble ny biskop i Stavanger, ønsket mange av dem Torstein Lalim. Han ble ansett som mer liberal (jeg fordrar egentlig ikke slike merkelapper, det har vært altfor mange av dem i norsk kirkeliv gjennom tidene). Men ikke mange nok – noe som utløste sterke offentlige reaksjoner fra noen i gruppa. Muligens ut fra tanken om at «når vi har makta, må vi bruke den, og ingen vet hva valget til høsteen vil bety»).
Jeg tar neppe feil når jeg tror at synet på vigsel av likekjønnede har vært avgjørende for mange av dem som har avgitt stemme ved dette valget. Kanskje også for bispedømmerådet i Stavanger, som satte Ådnøy sist i sin innstilling. Mer spekulativt: Dette kan kanskje hos en del blitt oppfattet som en teologisk vurdering og utløst reaksjonen: «Da vil også vi tenke slik» – og gitt motsatt resultat.
Da Regjeringen utnevnte biskoper, var jeg glad for at  den sørget for et brederes sammensatt bispekollegium enn om man bare hadde fulgt systemet med å telle opp nr.1-stemmer, Uten hadde hadde for eksempel ikke Gunnar Stålsett blitt biskop. Jeg regner at med Kirkerådet i nye runder ogv med nye sammensetninger vil være breddeorientert. Og et håp: Olav Fykse Tveit, generassekretær i Kikenes Verdensråd, må bli bikskop når hans periode utløper til nyttår. Han ville være en flott ledende biskop.  

Den norske kirke har hatt mange energitappende runder. Jeg vet ikke hvor mye støy dette valget utløser. Men det jeg sikker på er at Anne Lise Ådnøy blir en god biskop. Jeg har hatt henne som sokneprest i flere år. Hun har alltid et klart Kristussentrert budskap. Evne til å sette det evige og tidløse inn i en stadig mer hektisk hverdag. Hun ser sine medmennesker. Overalt hvor hun ferdes. Som kirkefaderen Augustin har sagt: Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt. Og i de mange andre oppgavene i et krevende embete har hun allerede møtt hverdagen.
Jeg skjønner svært godt skuffelsen hos de mange som ville ha Helge Gaard. Jeg ville også ønsket ham hjertelig velkommen, og er overbevist om at han ville være en like god biskop som Ådnøy.
Valget er gjort. Det er en menneskerett å være uenig i Kirkerådets avgjørelse. Men la kritikken gå dit, og bare dit.
Gratulerer, Anne Lise!